Please click here for English!
Jeg ble glad da jeg fant dette bildet. La meg fortelle deg litt om det. Kanskje du kan se (om så det er litt dårlig avbildet her) et lite skap i veggen med levende lys til venstre for alteret. Dette er en beholder for nattverdsbrødet som er alltid skal være der – dermed lyset. Dette lyset slukkes ikke fordi det betyr Vår Herre alltid er tilstede.
Kvelden til fredag 15. juni 1990 – en dato som jeg aldri kommer til å glemme – satt jeg på stolene helt fremst med presten i denne kirka. Mora mi hadde nettopp gitt meg det budskapet at hun bare hadde seks måneder å leve. Presten tok imot meg der, og satt med meg nesten til midnatt – foran disse ikonene du ser i dette bildet, foran det store korset, og foran dette levende lyset som alltid var tent.
Hvorfor beretter jeg dette for deg? Denne kirka – Alle Helgens, Intake, Doncaster, England – var den aller siste jeg spilte som organist i før jeg kom til Norge. Menigheten hjalp meg ut av arbeidsledighet ved å hjelpe meg komme tilbake inn i høyere utdanning ( la merke til det ikke er noe organistyrke i England. Det var altså ikke orgelspilling som ga meg næring på denne tiden). Menigheten hjalp meg uten å tenke på seg selv, siden ved å hjelpe meg kom inn på utdanning mistet den jo organisten sin. Og så midt under studietida mi kom dette skrekkelige budskapet, og dit kom jeg til folk som tok imot og trøstet meg denne forferdelige dagen.
Så fant jeg sist fredag at denne samme menigheten ble lagt ned for noen år siden. Min kirke finnes altså ikke noe lenger! Kirkebygget finnes nok, men nå er det overtatt av en fri menighet som i følge biblioteket i Doncaster tilhører pinsebevegelsen. Uansett er jo min kirke død.
Selvsagt er jeg i det minste takknemlig for at det fortsatt brukes av kristne, selv om deres måte å tilbe Gud på nok ikke er noe jeg liker. Allikevel må jeg innrømme at jeg finner det vanskelig å se bilder av kirka nå. Du ser den på denne nettsiden https://www.facebook.com/harvestfieldschurchdoncaster/. Ikke minst når jeg ser det symbolske lyset, nå slukt, over et skap i veggen jeg antar ikke har noe funksjon eller betydning lenger for pinsevennene.
Moralen til historien er at du ikke må tro at kirka di er evig. Di kirke og kan dø. Og dessverre kommer ikke menigheten å berges av Staten i fremtida når den sliter økonomisk. Den tanken at akkurat du en gang også kan komme til å se på et bilde av di kirke om noen år og opplever da at jo, den ikke lenger ER kirka di (om det brukes som kirke i det hele tatt), er slett ikke så utenkelig du gjerne ville tro.
Etter jeg hadde skrevet denne posten fant jeg også dette bildet, som forklarer ikonene som den gang var å se i denne kirka.
Orgelkrakken 